I går storma det kraftig. Eg var oppe i skjulet og keik til mopeden.
Han stod der raud og gild med sylindrane karsleg peikande ut til sida, og inspirasjon til å fyra i gang litt skikkeleg høgoktanpoesi trengde seg brått på.
Her kjem mitt fyste dikt her nede frå fjæresteinane, det handlar om at det snart er vår:
Det skvalpar i bekken, det rislar i sivet
Og no skal mopeden min vekkast til livet
Snøggt drar eg sykkelen ut i frå skjulet
Eg klemmer på bremsa og kjenner på hjulet
Så slår eg på straumen og fyrer i gang
Og øyro dei frydast av tysk boxerklang
Eg rusar motoren og blodet mitt koker
Omtrent slik det kjenns med ein straitflusj i poker
Snøggt trekk eg hjelmen min ned over trynet
For nå skal eg jaggu mopeden min tyne
Eg gassar så horna dei veks ut av skallen
Om dette vart VM eg havna på pallen
Poetar seiar det gjer ondt når knoppar brister
Men eg trur det svir verre når man lappen mister
Og eg som har føyrarkort ABCDE
Eg sukkar i hjelmen...så slakkar eg ned..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar